Historien om Thamspaviljongen
Les historien om Thamspaviljongen som har stått i USA i over 120 år og som nå er tilbake i Orkdal hvor den ble bygd. Artikkelen er skrevet av Arne Asphjell, som var en av ildsjelene bak Prosjekt Heimatt, nå Thamspaviljongen.
1890-årene var en brytningstid i Norge. Vi var fortsatt i union med Sverige, men sterke krefter var i sving for at Norge skulle bli et eget kongerike, uten svensk overherredømme. Det var nok med dette for øye at den norske regjering i mai 1892 bestemte at Norge skulle delta med en egen paviljong på verdensutstillingen i Chicago i 1893.
For å understreke det rotekte norske, ble det bestemt at Den norske paviljong skulle utformes i stavkirkestil. Oslo-arkitekten Waldemar Hansteen, som var prosjektleder for flytting av den gamle Gol-stavkirka til Bygdøy, ble engasjert for å tegne paviljongen. Stavkirkebygningen skulle vise verden det ypperste av norsk arkitektur. Det er interessant å notere at dette skjedde bare syv år etter at en norsk stavkirke ble revet, Rød stavkirke på Nesset i Romsdalen. Norske myndigheter var blitt bevisst på den særnorske arven stavkirkene representerte, og ingen flere stavkirker ble revet etter dette. Men bare fra 1850 og frem til 1885 ble over 30 stavkirker fra middelalderen revet. Heldigvis står det fortsatt 28 ekte stavkirker i Norge.
Paviljongen er den første stavkirkebygningen som ble tegnet og produsert i nyere tid, og oppdraget med å produsere bygningen gikk til Strandheim Brug på Orkanger.
Prestisjeoppdrag til Orkdal
Christian Thams, som var utdannet som arkitekt i Sveits, hadde i 1890 tatt over ledelsen av familiefirmaet Strandheim Brug. Etter flere års opphold i utlandet kom han hjem til Orkanger med en ide om å lage ferdighus av tre, hus som kunne motstå jordskjelv. I tillegg til kasseproduksjon og listverk, vinduer og dører, ble produksjon og eksport av prefabrikerte hus en viktig del av virksomheten. I tillegg til flere norske kirker kan nevnes kontorbygning for Gustave Eiffel i Paris, staller for kongen av Belgia og hotell på Svalbard.
Oppdraget med å produsere Den norske paviljongen var et prestisjeprosjekt som hele arbeidsstokken på 300 mann ble satt på, og i løpet av tre måneder var paviljongen klar til å sendes over Atlanteren med dampskipet Hekla.
På grunn av brudd i en aksling ble overfarten forsinket, og paviljongen var ikke ferdig oppsatt da utstillingen åpnet 1. mai. Helt ferdig var den heller ikke da Norges dag ble markert den 17. mai, så det var først i midten av juni at de besøkende fikk oppleve paviljongens stemningsfulle interiør. Vel 27 millioner besøkte utstillingen før den ble stengt i slutten av oktober.
Bygning på flyttefot
Etter utstillingen ble flere av bygningene auksjonert bort, og mangemillionæren C. K. Billings kjøpte The Norway Building og flyttet den til sitt landsted ved Lake Geneva, nordvest for Chicago. I 1907 flyttet Billings til California, og solgte stedet til en annen riking, William Mitchell. Han døde et par år senere, og da ble eiendommen overtatt av tyggegummikongen William Wrigley. Han hadde filming som hobby, og brukte paviljongen til kinolokale.
I 1935 ble det igjen flytting av paviljongen. Ved byen Mount Horeb i det sørlige Wisconsin var Isak Dahle i gang med å bygge opp et innvandrermuseum. Dahle var av norsk avstamning, og det var bygninger og gjenstander fra norske innvandrere han samlet til friluftsmuseet han kalte Little Norway.
Hos Wrigley var paviljongen i lite bruk, og Dahle fikk overtalt Wrigley til å selge The Norway Building for en rimelig penge til sitt museum. I Little Norway var paviljongen hovedattraksjonen fra 1936 og fram til museet ble nedlagt i 2012.
Tilbake til Orkdal
At museet var nedlagt, visste ikke Olav Sigurd Kvaale da han bestemte seg for å dra til USA og se paviljongen høsten 2014. Mange år tidligere hadde han fått et innrammet bilde av paviljongen i julegave av sin onkel Anders P. Kvaale. Teksten til bildet fortalte at den detaljrike utskjæringen rundt inngangspartiet var gjort av bestefaren, Peder Kvaale.
Nå var Olav Sigurd blitt pensjonist, og han og søskenbarnet Sigrid som også var barnebarn av Peder, dro med ektefeller til USA for å ta bestefarens mesterverk i nærmere øyesyn.
Men siden museet var nedlagt og stengt viste det seg at det var vanskelig å komme inn, men de lyktes etter iherdige anstrengelser. De ble imponert av byggverket, men også bekymret for dets videre skjebne. Tanken om å få paviljongen hjem igjen til Orkdal ble sådd.
Omtrent samtidig som Olav Sigurd feiret sin 70-årsdag på Bårdshaug Herregård i november, kom det et oppslag i Dagens Næringsliv om at et universitet på Taiwan var interessert i å kjøpe The Norway Building. Alarmen gikk, og i de sene kveldstimer på 70-årslaget ble det bestemt å sette i gang Prosjekt Heimatt med mål å kjøpe, demontere og sette opp igjen i Orkdal den staselige stavkirkebygningen.
Eieren av Little Norway, Scott Winner, ble kontaktet, og responsen var positiv. Det var den også da ordfører og formannskap i Orkdal kommune ble forespurt om støtte. Etter å ha bevilget midler for en rekognoseringstur og fått en rapport om at bygningen var i forsvarlig stand, bevilget kommunestyret – med knapp margin – 2 millioner kroner til formålet.
Blomstrende dugnadsånd
Nå skjedde ting i rask rekkefølge. Flere, både privatpersoner og lokalt næringsliv, lovet støtte. Dugnadsfolk til oppgaven ble rekruttert blant dalførets pensjonister, blant annet fra den landskjente Knykengjengen. I september 2015 dro en gruppe på 11 karer og 3 damer (kokker og sykepleiere) over, og i løpet av vel tre uker var paviljongen demontert, merket og pakket i tre 40-fots konteinere.
Vel et år ble brukt til å rengjøre og reparere bygningsdeler, og noe nytt ble laget der det var nødvendig. Tidlig i mai 2017 begynte gjenreisingen på sentral tomt like ved Bårdshaug Herregård og Kommunesenteret. Arbeidet gikk med liv og lyst av av nærmere femti dugnadsarbeidere, og lokalt næringsliv stilte villig med utstyr og materialer. Dessuten fikk prosjektet støtte fra fylke og stat.
Åpningsdagen var bestemt til lørdag 9. september, dagen da Christian Thams ville fylt 150 år. Det holdt akkurat, det manglet noen få takspon på baksiden av bygget, men paviljongen fremsto så prektig at tidligere eier Scott Winner utbrøt: I have never been so proud of the building (Jeg har aldri vært så stolt av bygningen).
Selve åpningen ble foretatt av kulturminister Linda Hofstad Helleland, som roste ”tullete orkdalinger” så opp i skyene at mange hjerter svulmet, spesielt blant dugnadsarbeiderne. Kulturinnslag av høy kvalitet løftet også denne merkedagen for de vel 1500 fremmøtte, hvorav omlag 70 kom fra USA.
Responsen fra bygdefolk og publikum for øvrig har vært meget god, og vi ser nå fram til at første sesong skal bli vellykket. Vi har godt håp om at The Norway Building vil bidra til at flere turister finner veien til vårt dalføre.
